Utredning om abortlovgivningen I Norge

Problemer med nemndsbehandling

I tiden før den gjeldende norske abortloven ble vedtatt, måtte alle aborter behandles i en nemnd. Nemnden skulle avgjøre om vilkårene for å få tilgang til abort var tilstede. En slik gjennomgang hadde nok en viss begrensende funksjon på antall aborter ved å nekte abort der vilkårene åpenbart ikke var tilstede. I tillegg fungerte nok nemndbehandling i seg selv som en skranke for den abortsøkende da det å møte for en nemnd av mange ble opplevd som dypt krenkende. Man tar neppe for hardt i om man hevder at nemndene var en stor del av årsaken til den store motstanden mot den daværende abortloven.

Hvorfor kan ikke en ny, restriktiv abortlov gjeninnføre nemndene, men med enkelte modifikasjoner? Kan man ikke imøtekomme anklagene mot nemndene uten å forkaste hele nemndsystemet? For å svare på dette må vi se nærmere på hva man på 70-tallet mente var galt med nemndene: For det første var det som nevnt nedverdigende å få sine moralske vurderinger etterprøvet av representanter for myndighetene. For det andre inneholdt disse vurderingene en stor grad av skjønn som bidro både til mange tilfeldige avgjørelser og til store ulikheter nemndene i mellom. De samme anklagene har blitt rettet mot dagens nemnder, men problemet er kvantitativt langt mindre siden de kun behandler abortsøknader etter tolvte uke.

Det nedverdigende i en nemndbehandling kan relateres både til opptredenen til personene som sitter i nemnda og til det faktum at andre mennesker får myndighet til å etterprøve et valg som oppfattes som dypt personlig og privat. På 70-tallet var samfunnet et annet, og myndigheter og leger i særdeleshet, hadde en helt annen og mer patriarkalsk holdning til de abortsøkende. I en nemndsituasjon er det ikke vanskelig å se for seg at en voksen, men sårbar kvinne, opplevde dette som å bli behandlet som et barn, og dermed som en krenkelse. Mye har skjedd siden 70-tallet, både når det gjelder likestilling, pasientrettigheter og den allmenne oppfatningen av abort. Sannsynligvis ville nemnder nå behandle kvinnen med større respekt. Vi har imidlertid fått langt mindre aksept for myndighetenes inngripen i spørsmål som er med å definere vår person. Særlig blir dette utålelig når det må brukes så stor grad av skjønn i hver enkeltsak. Det er vanskelig å se for seg at ikke dette skulle oppleves krenkende selv om nemndmedlemmene utviste all verdens varme og vennlighet.

Når det er sagt, er det også et uavklart spørsmål i hvilken grad en nemnd virkelig har mulighet til å etterprøve kvinnens opplysninger om sin situasjon, og om et eventuelt svangerskap ville kunne gi stor belastning på hennes psykiske helse. Også i spørsmålet om voldtekt, ville et krav om bevis eller endatil en anmeldelse falle helt urimelig. Nemnden ville neppe kunne tilsidesette kvinnens egne opplysninger på disse punktene. Empiriske tall støtter denne oppfatningen da nemndene vi har i dag nekter svært få kvinner en abort etter tolvte uke (se over).

I lovforslaget som er beskrevet ovenfor har vi gått helt bort fra nemndbehandling. Det er sider ved nemndbehandling som med nødvendighet må oppfattes krenkende, og det er ytterst tvilsomt om nemndene har noen funksjon. Vilkårene for lovlig abort strammes inn, men det blir altså opp til kvinnen selv å vurdere om vilkårene er oppfylt.