Utredning om abortlovgivningen I Norge

Retningslinjenes intensjon vs. praksis?

Informasjonen på Bufetat sine nettsider er ganske fyldig og Bufetat synes å gi god veiledning til dem som tar kontakt om innenlandsadopsjon. Imidlertid er det svært usikkert om helsepersonell og uønskede gravide kjenner til at det er Bufetat som er riktig instans å kontakte. Og man vet ikke i hvilken grad uønskede gravide og/eller helsepersonell har barrierer mot å ta opp adopsjon som alternativ.

Altså er det usikkert i hvilken grad kvinner som er uønsket gravide får informasjon om at adopsjon er et alternativ til abort. Hvem skal i så fall informere om dette? Fastlegen? Gynekologisk poliklinikk? Skal informasjonen ha noen praktisk nytte, må den som informerer har et minstemål av kjennskap til saksgangen. Hvem kontakter man? Sender man et skjema til noen? Man kan ikke forvente at kvinner i denne vanskelige livssituasjonen selv skal finne veien. Det finnes f.eks. ikke ett dedikert telefonnummer man kan ringe.

Andre faktorer
Samfunnets holdninger: Hvordan vil samfunnet møte kvinner som velger å bortadoptere sitt barn? Abort er akseptert og lite synlig. Bortadopsjon er ingen av delene.

Politisk dynamitt? I Helsedirektoratets dokument "Forebygging av uønsket svangerskap og abort 2010–2015– strategier for bedre seksuell helse" er ikke adopsjon nevnt med ett ord - til tross for at forebygging av abort angivelig er et prioritert område for regjeringen.

Adoptivforeldre

Antallet adopsjonsforeldre som ønsker å adoptere norskfødte er større enn antallet barn som faktisk bortadopteres. Personer som ønsker å adoptere norskfødte, søker til Bufetat (informasjon på hjemmesiden). På samme måte som for utenlandsadopsjon vurderes man av barnevernstjenesten med tanke på å bli godkjent som adoptivforeldre. De som godkjennes settes så på en liste over mulige adoptivforeldre. De som ikke tildeles barn i løpet av et år etter godkjenning, strykes fra listen, og man kan som hovedregel stå på listen kun én gang.