Utredning om abortlovgivningen I Norge

Potensielle ulemper ved vårt forslag til ny abortlov

Loven innebærer i utgangspunktet strengere kriterier for å få utført provosert abort. Vi tror likevel ikke at dette vil føre til flere utrygge aborter. Den abortsøkende skal selv vurdere om hun fyller kriteriene for abort, og forslaget innebærer bare en sterkere appell til kvinnens samvittighet om å vurdere sin egen og fosterets situasjon grundig. Hvorvidt kriteriene er oppfylt, etterprøves ikke. Siden det vil være lett å få abort selv om lovens krav ikke egentlig er oppfylt, kunne det tenkes å føre til mindre respekt for loven. Vi mener imidlertid at lovforslaget slik det er formulert i større grad gir uttrykk for en erkjennelse av jusens manglende mulighet til å granske den enkeltes samvittighet, enn en manglende vilje til å følge opp en sanksjonert lov.

En annen ulempe er den begrensede effekten loven kan antas å ha på aborttallene. Men vi har argumentert for at vårt lovforslag, og en moderat reduksjon i aborttallene, kanskje er det beste man kan ha håp om å oppnå i dagens politiske og moralske klima. En abortmotstander kunne frykte at lovforslaget innebærer en de facto liberalisering for uke 12 til 18; her går man fra å kreve vurdering av om kriteriene er oppfylt ved en tredjepart, en nemnd, til å la den gravide selv vurdere om kriteriene er oppfylt. Til dette er det å si at dagens nemndsystem er svært liberalt og tolker de upresise kriteriene deretter; i 2011 ble kun 65 av 707 søknader om abort i uke 12–18 avslått av primærnemndene, mens kun 13 av 29 ble avslått i klagenemnda.⁵ Nemndene er i praksis knapt noen barriere mot å få utført abort. Siden våre kriterier for abort er strengere enn gjeldende kriterier for uke 12-18, innebærer vårt forslag ingen reell liberalisering jevnført med dagens lov og praksis.

Man kunne også frykte en forskyvning av mange aborter til et senere tidspunkt i mangel av en grense ved 12 uker. Prinsipielt sett er en abort utført i uke 13 verken bedre eller verre enn en abort i uke 12, men svært sene aborter vil kunne innebære en større belastning for kvinnen og helsepersonell. Imidlertid er det ønskelig fra et medisinsk perspektiv å utføre aborten så tidlig som mulig, slik at man kan unngå kirurgisk abort. Dette vil også være i kvinnenes interesse. Hvilke faktiske konsekvenser vårt forslag vil få for hvilke tidspunkt aborter blir utført på, vet vi ikke.

Obligatorisk rådgivning med det eksplisitte formål å beskytte fosteret vil av noen kunne oppleves som indirekte moralsk fordømmelse av et valg om abort. Da det i 1982–83 var forslag om obligatorisk rådgivning for abortsøkende, avviste Georg Apenes dette som “tvungen moralsk opprustning”. Til dette vil vi si at abort er et moralsk høyst problematisk valg, og at det ikke er noe galt i at samfunnet formidler det store moralske alvoret i beslutningen. Vi mener det også er legitimt at myndighetene etter å ha brukt store summer for å gjøre situasjonen rundt en barnefødsel så gunstig som mulig for kvinne og barn, også sikrer seg at den abortsøkende kvinnen vet om disse mulighetene før hun tar et valg myndighetene i utgangspunktet ikke ønsker. De som ser abort som moralsk uproblematisk, og som dermed ville ha liten nytte av rådgivningen, er uansett en minoritet, og er ikke i målgruppen for den brede konsensusen vi ville ønske for vårt kompromissforslag.

Like fullt er det en viktig utfordring å konstruere rammene for rådgivningsfunksjonen slik at den fyller intensjonen, og oppleves som meningsfull og akseptabel av kvinnene som bruker den. Rådgivningen er ikke ment å formidle moraliserende fordømmelse, men skal være en reell beslutningsstøtte og hjelp.