I en ideell verden skulle det ikke være noe ønske om abort, og det skulle heller ikke være behov for noen lov for å regulere en slik virksomhet. Men så lenge abort er en del av den norske virkeligheten, er en lovregulering i en eller annen form nødvendig. Denne utredningen forsøker å finne frem til en mulig kristen respons på den gjeldende abortloven. Kunne vi hatt en bedre lov? Og på hvilken måte kunne den vært bedre? For å svare på dette har vi identifisert åtte problemer med den gjeldende norske abortloven:
Abortloven tillegger ikke fosteret noen rett til liv, og rettferdiggjør dermed at 15.000 liv årlig endes på fosterstadiet ved menneskers inngripen.
Fosteret tillegges heller ingen moralsk verdi, iallfall ikke før uke 12. Etter uke 12 får fosteret i praksis et gradvis økende rettsvern, men loven sier ikke noe eksplisitt om dets moralske verdi.
Dette innebærer igjen at menneskeliv som sådan blir gradert i verdi. Dette impliseres også av at fostre med sykdommer tillates abortert sent i svangerskapet. Dette truer andre sårbare grupper i vårt samfunn.
Loven gir ingen rett til å fullføre et svangerskap. En slik rett er viktig for eksempel hvis den gravide opplever press fra andre, særlig barnefar eller familiemedlemmer, men også fra helsepersonell i tilfeller der det er påvist sykdomstilstander hos fosteret.
Loven gjør at hver kvinne med et uønsket svangerskap må ta et valg om abort eller ikke. Dette valget er ikke et gode. Tvert om er adgangen til et uetisk handlingsalternativ et onde, som hvis valgt skader personens moralske integritet. Loven fratar også omgivelsene (pårørende, samfunnet) deres rettmessige del av ansvaret for fosterets liv.
Abortloven skaper presedens i andre bioetiske spørsmål. Spesielt gjelder det etiske spørsmål ved livets begynnelse. Eksempelvis er det vanskelig å forby forskning på befruktede egg så lenge mer utviklede menneskeliv tillates abortert.
Utsiktene til enten å måtte utføre abort eller ta den belastningen det er å reservere seg, gjør at leger med moralske innvendinger mot abort sjeldnere søker seg spesialisering i gynekologi. Dette kan gi en viss etisk ensretting i fagmiljøet
