A. abaakt, abækt se avbaagt, avbægt abjona

skivra v.a. løse op i Skiver; skjære op i tynde Spaaner (Fliser); opflise. Sæt. Dal. skyvra (y') Dal. "Skivre Krulla", = kaura. skivra seg (og y'), løse sig op (af el. fra) i Skiver; skive sig op; særlig om skifret Steen. Dal. Jæd. – skivrast (og y') d. s. Dal. Jæd. "Skyvrast, skjøvrast, a(v), opp".

skivra v.n. 1) gjøre dirrende og svingende Bevægelser som en tynd Plade der kastes ud i Luften eller Vandet. SBerg. Mest: skjevra. 2) fare uroligt frem og tilbage med smaa Bevægelser; dirre; om Øine = gidra, blidra osv. Tel. (Mo). Synes dog laant her. "Dei skjevrar mæ Ougo baa hit o dit". Hertil: skjevrutt adj. "Skjevrutte Ougu, Oongar". 3) om Seil som skjælver eller blafter, idet dets Kant træffes af Vinden. Søndre Kyst. Ogsaa: "faa skjev´rt (adj) Seil". Og v. a. Vistnok, idetmindste, paavirket af Eng. to shiver.

Skivrør m. Han af "Røydr". Innh.

skj se sj. – skjaga, -gla se stjaga, -gla.

"Skjak n." A. Smaal. "S(k)jæs Øl, Sjæs Knost (Ost)" volder Brækning. Dal. (Hæskestad).

Skjak, skjaka, -kla se stjaka, -kla.

Skjal n. 1) Sammenkomst til Morskab, især Dans; Bal. Sæt. Ned. (sjelden). 2) Besøg som man gjør. Sæt. Rbg. Tel. 3) Lystighed; Snak og Støi. Tel. (Kvitseid og fl.). G. N. skjal Prat.

"skjala v.a. more". A. "Sjale seg (seⁱ, si^e) sjaa Fo^ukk", besøge folk som Gjæst. Sæt. VNed. 2) ”sjale Fo^ukk”, d. s. Sæt. – Sjale-Fo^ukk, Gjæster. Sæt. – skjaltra se stjaltra.

Skjangl m. En som "skjanglar". Sæt. Dal. og fl.: sj. Sjaangl VAgder. Se flg.

”skjangla v.n. rave, slingre”. A. Dal. Sæt. og m. fl.: sj. sjaangla, VAgder. Maaske stjangla, jf stangla; Skangl, skingla. – skjanglen, sjaanglen adj. slingrende. – skjanglutt adj. d. s. Ogsaa flanet, ustadig = skimlutt. Trondh.: s(k)janglaat. Jf. NSv. Diall. skjängläs, komma i olag.

skjangra v.n. gaa raskt og slængende. Sæt.: sj. sjaangra = skjangla. Jæd. – Skjangre m. En som skjangrar. skjangren adj. tilbøielig til at s. Sæt. Jf. skingra, skangra.

Skjank m. Beenling = Skikling, Skinkel. Hall. (Nes). Skjanke,m Sogn (Lærdal). –
skjankeleg adj. lig en S; slængende. Sæt. Se skinka; jf. Skonk, skankeleg.

skjankla v.n. gaa stivt og usikkert, som paa Stylter. Hard. Shl. Maaske: stjankla; jf. stjakla (stingla, stangla). Maaske dog til Skank, Skon, sk(j)aankla.

Skjapp n. Puds, Streg. Tel. (Moland). – "Ta(ka) Sjapp´n (m.)", flygte; Østl. – Begge er vel, ligesom Sv. Dial. "lägga på sjappen" eller "sjappa v." d. s., af Fr. echapper. – Skjapp n. jf. dog "skjeppa seg", gjøre Optøier, bruge mange Fagter, Hall.; skjoppe seg; skipa.

skjara se stjara. skjargle, skjarvle se stj-.

skjarra v.n. (ar), gaa usikkert og hakkende som en Syg el. Affældig. Hard. sk(j)arra, st(j)arra?

Skjarregul (u') f. svag Blæst. ISogn.

skjarsla v.n. skjære eller hugge med liden Effekt; hakke. Voss. – skjarr se skjerr.

"Skjaa m. 1, Hinde osv." A. Rog. Agder, Tel. Sjaa´re, Sæt. VTel. "2) Luge osv." A. Sjaan m. om en Luge i Skorsteenspiben. Ma. – 3) Svømmehud mellem Tæer. Sæt.: i Fl. Sjæ. Sjaa(r)guli m. en kløftet Green som trykker Taglugen til ved sin Spænding. Sæt. Meddelt. Se Gul, gula.

"Skjaa m. 2, Skuur". A. Tel. "Høyskjaa".

skjaa v.n. (r, dde), skinne igjennem. Hall. "D'æ so tunnt at dæ sjaar igjøno". Til Skjaa 1. Jf. skia.

Skjaak se Skak. skjaakaa se stj-. skjaakle se sj-.

Sjaam m. Stymper = Tufs. NGbr. Se flg.

skjaama v.n. (ar), opnaa ved et Tilfælde, slumpe til. NGbr. (Skjaak, Lom). "Han sjaama te aa træffe summe Gaanggaa". Jf. skjoma (skaama).

"skjaamøygd adj." A. med omflakkende uroligt Blik. Gbr.

skjaamutt adj. = skjoldutt. Ndm. Se hjaamutt.

skjaangete se skjengjutt. – Skjaap se skipa.

skjaangra se skjangra. – skjaankla se skankla.

Skjaar m., Fl. Skjaarar, det vandrette Parti ved Trugets to Ender. Tel. (Ø. og V.).

Skjaarøyta f. 1) Faar hvis Uld (Ru) flagner af om Vaaren. Voss, Nhl. 2) Sygdom hvorved Smaafæ, især Faar bliver skaldede flækkeviis. – skjaarøyte seg v. (er, te), miste Haar (røyta), saa der bliver skaldede flækkeviis. – skjaarøyte seg v. (er, te), miste Haar (røyta), saa der bliver fuldstændigt skaldede større Flækker. Sfj.

Skjaaskinn n. Skind af Mavehinden. Ma. Tel.

skjaassa v. (ar), fare viltert uagtsomt og tumlende hid og did. Ryf. Shl.; Hard. og Voss: s^tkjaossa. – Skjaassa f. En som skjaassar. Ryf. SBerg. – Skjaassevette n. d. s. Ryf. – skjaassen adj. tilbøielig til at s. – Maaske: stjaassa; jf. staassa; og flg.

"skjaasla v.n. famle, tumle osv." A. Rbg. Shl. "Staa o sjaasle o spille nee", Tel. "Skjaatla ikoll"; Shl. – Skjaasla f. famlende, vimset og skjødesløs Person. Tel. – Skjaasling m. d. s. – skjaasleleg adj. skjødesløs tumlende og famlende (sliphændet). Tel. "Vill o sjaasloleg"; Heiddal.

skjaat adj. haarløs = snaud. Salten (Beiarn, Bodøy). "Hu´a æ skjaat". "Skinn´e æ skjaatt". – skjaata v.a. (ar), gjøre "skjaat"; klippe "snaud"; = snøyda. Salten. "Kræture ha skjaata Ængja", afædt. – skjaatna v.n. blive "skjaat". Salten.

"skje v.a. skaffe bort". A. STrondh. (Uppdal, Meddal, Rennbu), INdm. (Sunndal). "Skje 'taa to Ky"; Sunndal. "Skje 'taa Buskapa", formindske Besætningen. Hertil maaske: "De skjeer ingen Hast", = "de braar ingen Hast"; se braa. Østerd.

"Skjebba f." A. mandhaftig og driftig Kvinde. Namd. Helg. 4) dristig og hensynsløs, næsten ublufærdig Kvinde. Tel. Jf. Skobba; Skabb. 5) stort kraftigt Hundyr. Namd. – skjebbeleg adj. lig en S. Tel. – skjebbutt adj. dristig og haard, om Kvinder. Ndm.: -aat.

Skjedda (e') f. 1) Steen med parallele Sideflader, tykkere end "Hella". Ryf. 2) tykt fast Lag; særlig af Ureenlighed paa Gulv, som under en Kvern. Ryf. (Suldal). 3) lidet magert Hundyr, især Ko og Faar. SBerg. Er maaske eet med Sjedda, Hunfaar, og med Skjedda, flad Kjæp Jf. Bohuslän og Halland: skädda, Flyndre (Eng. shad, T. Scheid, Schade, en noget flad Fisk); Finnland: skäddra 1) = nattskärra (Flaggermus), 2) tanklös menniska. Hid hører maaske ogsaa sjedra, sjadra, sjodra, altsaa: skjedra osv. Jf. Bett. af Skingla (flad Steen osv. "Kveldskingla"), skingla v. (kaste Smut, slingre, skeie ud osv.); Skeina, skeina; Flundra, flundra, flyndra.

skjedda (e') v.n. (ar), skjænde, knurre paa. Nfj. (Breimn). "Skjedde ette ein". Maaske eet med skjedda v.a. udbanke.

skjeddemælt (e') adj. = hardmælt. Sæt. VTel.

Skjedving m. Indbygger af "Skjeddve" (som det kaldes af Naboerne) el. "Skjetve", se A.

"skjefta v.a." A. 2) indfælde; sætte ind i. Sæt. "Tennan æ sjepte i Tannkistun". "Sjepte aen Staur", støde en Stavre ned i Marken. 3) bringe i Orden, ordne, sætte istand til Brug. Shl. Tel. "Skjefta (skjepta) Gadn", ordne Fiskegarn ved at brede dem ud osv. Shl. "Sjefte seg upp atte" = aaretta seg dvs. sandse sig, komme sig. Tel. 4) revse, prygle. Sæt. Med samme Humør som fjalla, ferma, gyrda.

skjefta (e') adj. i god Orden; (vel) oplagt = ibunden, skjeft; prægtig = hava. Gbr. (Lom, Vaa.). "Sjæfta Kar". "E æ kje slikt sjæfta"; ogsaa: paaskjæfta. Maa høre til foreg. eller ialfald hænge sammen med Skjefte, Skaft. "En sjæfte Kar"; Rom. (Nes og fl.); "sjæfte" som "fullstappe", "tømre", particip.

skjefta (e') v.a. 2, (ar?) ryste = skaka. Rbg. (Tovdal, Aamlid, Sæt.). "Sjefte o riste",
om en ujævn Vei. Og: sjepte, Sæt. "Sjepte seg", ryste sig, kaste paa sig, tee sig udfordrende, omtrent = skopa. skypte og s. seg d. s. SætB. og V. "Kjerra sjyptar". "Kyr´æ sjyptar". Jf. Skoft. skypte kunde høre til skopa, G. N. skopa, eller til skuppa (Isl. skoppa), men skjepte neppe. For skjekta? – "Skjefta f." A. Land.

Skjefta f. 2, Skavgræs = Skjefte. NGbr.: Sjæfte. – Skjeftetvoga (o') f. Skurevisk af "Skjefta". NGbr.: Sjæfttvugu.

"Skjefte n. 1,". A. "Fara av Skjefte" eller "oto S.", komme af Lave, se flg., fara; Tel.

Skjefte (e') n. 3, Sammenføining, Sammenfældning. Fuge. Sæt. "Sto^ul´n rumkar i Sjeptæ"; SætB. Til skjefta 1, 2).

skjeftig (e') adj. fyrig = skjeft. Ma. (Tveit).

"Skjegg (e') n." A. 4) Lav, Lichen, paa Træer. Shl. "Bjørkeskjegg, Fureskjegg". 5) Skjæg paa Økse, paa Hammer. Vald. Ma. – Skjeggjeboste m. Barberkost. Sæt. (^dj^dj). – Skjeggjebruse (u') m. Mand med stærkt og krøllet Skjæg. Tel.; -busse m. meget skjægget Karl Jæd. (^dj^dja); -maase m.d. s. Ndm.; -moose m. d. s. Tel.; -moops m. d. s. Oslo; -muff m. d. s. Hard. (^dj^dja); -muule m. d. s.; -fause m. ældre Karl med uredt Skjæg, Sæt. – Skjeggjatobak n. Tobak som ligner Skjæg, Eng. shag. Jæd. – Skjeggefjoner, -fyner, se Fjon. – Skjeggjeleivor f. pl. Skjæggelevning; -skvett m. d. s. NGbr.

Skjegg (e') m. Mand. Brugt som enslags Øgenavn paa Bonden, i Nordenfjeldske Byer (Fosn, Trondh.). Mest i "Lanns., Boons.". G. N. skeggi, Eyaskeggjar.

skjeggja (e') v.a. "sje^dj^dje Raptane (og -ft-) nee", fælde Tagbjælkerne ind i "Stavlægja", øverste Stok i Sidevæggen. – Skeggjing f. den Deel af Tagbjælkerne som springer frem (ud) over Væggen. SætB. og V.

Skjegl (e') m. skeeløiet Person. Hall. og fl.

"skjegla (e') v.n. (ar), skele". A. sjeigla, Ma. (Bjelland, Finnsland). Se flg.

skjegla (e') v.n. (er, de; og ar), 1) fare (gaa) skjævt ud, fare noget ud til Siden, skeie ud. Tel. Dal. Østl. Bamle. "Ho sjeglde av Ga`re", Tel. "Hestn sjegla a(v) Vei´n", Dal. Ogsaa: skigle, skygle og skjøgle; Østl. Tel. Sdm. "Skjoor´a skjøgla paa tvert i Vind´n". sjeigla Ma.; for skeikla? 2) "s(k)jegla mæ ein", vrænge og vride paa Ens Ord. Jæd. Isl. skegla gjøre skjæv eller krumpet, vrænge. 4) sætte op løseligt = skingla. Ndm. "Skjægl' oopp eit Huus".

Skjegla (e') f. tvært Væsen som ikke vil gaa den lige Vei men stadig skeier ud, eller vrider, "skjeglar". Om Folk og Fæ. Dal. Jæd. Skjegje(d)l m. d. s. Dal. Jæd. Se Skjekel, Skjøgla.

skjegleleg adj. lig en Skjegla". Tel.

skjeglen adj. som vil "skjegla". Jæd. og fl.

skjegra (e') v. skoggerlee, omtrent = hegra, skogra. Tel. (Moland). "Heve du høyrt slikt skjegra o lætt"? "Hegre o skjegre".

Skjekel (e') m. = Skjekja; Ildebefindende med Frysen og Feber. YSogn, Midtre Sogn; Sfj. (Askvoll): Skjekjele.

"Skjekel (e') m. Udkant osv." A. Sæt. Rbg. VAgder, Dal. Især en naturlig Hudsnip, mens "Hik" er en ved Skjæren el. Klippen frembragt. Sjegle Ma. Om Udkant af Ager og Eng; Jæd. Dal.: S(k)jegje(d)l. Se ogsaa Skjegla; Skjekling, Skikling, Skinkling, Skjank.

?Skjekja (e') f. Skjælven; særlig: Feberskjælven. Sfj. (Askvoll), YSogn. "Han ha frose ei goo Skjekje paa seg".

Skjek (ee) se Skjæka. – Skjekje se Skjækje.

"skjekkja v." A. 2) v.n. a) "skjekkja pao seg", vride sig med uvenlige afvisende Fagter. Hard. b) see skjævt. Ma. Sæt. "Sjekkja o sjeigla". c) trække Munden til Siden eller Overlæben op (= lepa). Tel. Jf. skjæka.

skjekkje v. = skjenkja. Hall. (Aal). Meddeelt.

Skjekkje n. = Skjekkja. "Paa Sjekkji". VTel.

skjekla v.n. fare afsted med skjæve og usikkre Bevægelser ligesom efter Siden. VTel. (Vinje). "Sjekle paa". Hører vel eg. til Skjekel, skjekla v.a. (bortskjære Snipper), men Bet. er farvet af skjekkja, skjekta.

Skjekling m. Snip af Hud. Østl. Jf. Skjekel.

Skjekre (e') m. = Skjekel. ØTel. (Tinn). "Læ-skjekre".

"skjekta v." A. (ar), omtr. = skjekla. Østl. Tel.

Skjekta (e') f. Kvinde som bevæger sig raskt men uskjønt, svingende og farende halvveis efter Siden osv., som "skjektar, skjeklar". Østl. Tel. Rbg. Ma.

"Skjel (o') f. Musling". A. Skjøl (Fl. er), VTel. (Moland), Sæt. Ma. Hard. 2) tykt haardt Skal eller muslingskalagtig Ting. VTel. "Sjølir æ atte av Joorepli, de meste æ utrotna". Ogsaa om en liden Steenfliis. Jf. Skjol (o') f. 3) Sjøle f. pl., bestemt Sjølidn, Halmstumper med Aksestumper iblandt, omtrent = Aksdos. Vald. (Vang, ØSlidre). 4) yderlig goldt Korn, goldere end "Leette". Ma.: Sjøle f. pl.(?), bestemt Sjølen. Se Skjele.

skjela seg (e') v.n. løse sig op eller af i tykke Skal. Li. (Bakka): "skjøla seg upp".

skjela (e') v.n. faa skarpe Vædsker i Munden med Kvalme, ved "Hugbit"; jf. skala. Shl.: skjeela og skjæla (og e'?). – skjelja v. (ar), d. s.; ogsaa om Smaabørns Opkastelse af Mælk. Sogn, Voss.

Skjeld (e') n. Blæe eller stor Klud som anbringes nærmest Smabarnet for at beskytte de andre Klæder. Nfj. (Innvik, Honndal). Jf. Skjold. – "Skjeldre n." A. Sogn.

"Skjeldtile (i') n. 1) Paneling". A. Rbg. og Tel.: Sjelltile og -i; Tinn: Sjelltil.
Lyder: Sjellfeele, ØTel. (Hovin, Grandsherad); Sjeelfili (kort ee), NGbr. (Lom). 3) Gulv i Loftet, Panel som skiller Stue fra Loft. Rbg. (Aamlid): Sjalltili; Rbg. (Evje): Sjelltile. "Upp unde S.", seet nede fra Stuen. 4) Skjentilje n. Bordklædning. Voss. Skjentilbor(d) n. Voss. Skintel, Ndm.

Skjele (e') m. Vædske som samler sig i Munden ved "Hugbit". Shl. Til skjela.

"Skjele (e') n. svangt Korn". A. Skjeele, Shl. Ryf. Jæd. Sjøle, VAgder og Rbg., er svangere (lettere) end "Leette", næsten blot Skaller; jf. Skjel f., Skyl f. Skjeele m. Sfj. (Førde). Skjøle m. Sfj. (IDale). S(k)jile (i') m. Dal. (er saa let at det fyger af). – S(k)jeelakodna n. et enkelt Korn af Skjele. Shl. Jæd.; Dal. (i'). "Dæ maa eitt Badn Sjilakodna vera". – Sjølemjøl n. Meel malet af Skjele. Ma.

skjelen (e') adj. skalagtig; tykskallet; tykhudet og med lidet Kjød (Kjerne); om Frugter, Dyr osv. Stjør. Sfj. "Hæstn æ s(k)jeelin". Jf. Skjel f. ("Skjeel"). "Hærven æ skjeelin aa leett"; Sfj. – skelja se skjela.

skjelja v. (ar), sprudle = skvelja. NGbr. (Lom).

Skjeljabyskje (e') n. Kvast af sammenhængende Muslinger. Shl.

skjell (e') adj. klar, gjennemsigtig. Og: skjellen. Nfj. (Innvik, Breimn, Stryn). "Fjoor´n æ so skjell´e at Fiskj´n vil ikkje gaa paa". G. N. skjallr gjennemtrængende, om Lyd.

Skjell (e') m. Slag, Smæk, Smæld. Rbg. (Evje). "Han fekk Skjell før Skjellinga". "Hón skell um hlaut fyr skillinga", þrymskvida 32.

Skjella (e') f. hvinende larmende Person. Hall. – Skjelle m. d. s. Hall.

"Skjella (e') f. 2, jævn Landvind". A. Romsd. Sdm. 2) kold "Sno" fra Fjeldene. NGbr.

Skjellegard m. = Skjelleplass. Romsd.

skjelle (e') v. lee skraldende. Li. (Kvin og fl.): sjeddelæ. G. N. skellihlátr Skoggerlatter.

Skjellerauma f. svag Dalvind. Sdm.

Skjelma (e') f. Frøbælg. Vestfold, Smaal.

Skjelm´r (e') m. Skjelm. Vald. (Vang), Gbr. Jf. G. N. skelmir.

skjels adj. middels; se skils. Gbr. Østerd.

Skjelsingsskaal (e') f. "drikka S.".Ma. (Hægel.). Se "Skjelsing m." A. Ma. Dal.

Skjelspya (e') f. = Marneta. Salten: Sjælspy.

"Skjelte (e') m." A. Skjælde, Ndm.; Skjøldr, Skjöldr, Skjaaldr, Trondh. SHelg. – Skjeltebite m. Bid Brød som spises umiddelbart efter Badning for at forebygge Skjælven. Ryf. – s(k)jeltre se sjaltra.

S(k)jeltreko (ee kort) f. dvs. Skjeltereka. Gbr. (Lom, Vaagaa). Og: Shæhlreeko, Lom. – Sjæhlgroov f. Vandledningsrende som i Vidde passer til Skjeltreka. Lom.

skjelv (e') adj. skjælvende. A. Hall. og m. fl. "Sjølv paa Haand´n". Hall.

"skjelva (e') v.n." A. sjæve VTel. "Han sjæv' kji i Sliiro", han griber freidigt til.

Skjelva (e') f. = Skjelte. Foldal: Sjølve.

Skjelvarbrød (e') n. = Skjeltebite. Søndenfj.

Skjelvsla (e') f. Skjælvesyge. Sjævslur, VTel. (Moland, Vinje); Sjølsle, Hall. Sjølslerii(d), Hall.

"Skjemd f." A. "Da kjæm Hæmd´ee (-æ) paa Skjæmd´ee (-æ)", Nhl. (Haus). "Koma te Skjæmdars", komme til kort, saa det fører til Beskjæmmelse. Shl.

Skjemdarel (ee) n. en fordærvelig Byge; især en som forspilder Høtørringen. Voss. Skjæmmeel, Skjæmmebya d. s. Ma. og fl.

Skjemdarvette (r) n. 1) et Udskud, omtr. = Bygdarskamm. Shl. Nhl. Skammvætte d. s. SBerg. Skjemmvette, Sfj. 2) En som skammeligt bagtaler. Shl. (Stord).

Skjemdarvit (r) n. Blufærdighed. Shl.

skjemm adj. 1) beskjæmmet; = skjemd. Ndm. og fl. 2) sløvet, om Kniv og dl. Østl. (Ringerike og fl.).

"skjemma v.a." A. skemma av el. ut, gjøre til Skamme, aldeles overtræffe. VAgder, Tel.

Skjemma f. 1) noget fortrinligt, noget som "skjemmer av" = Avskjemma. Voss. Mere i Sammenss.: Av-, Heste-, osv. Agder. 2) i Flertal: skarp Tiltale. Tel.: Sjæmmur.

Skjemmebya, Skjemmel se Skjemdarel

skjemmen adj. undseelig, bly. Ma. (Hægel.).

Skjemt n. og m. Sammenskudslag, Picnic; især med Dans. Ma. (Lauvdal, Bjelland, Finnsl. Øvrebø, Hægel.), Rbg. (Honnes). Isl. skemmt, f. Morskab. – Skjemtelag n. d. s. Ma. – Skjømtan d. s. Rbg. (Evje). Se A.

skjemta v.n. (ar), være i et "Skjemt", holde "Skjemt"; Ma.; Sæt.: kvellsjæmte.

skjempla v.a. = skjepla. Hard.

s(k)jene se skina, skjæna.

Skjengla f. en fraløst smal Plade. Tel. (Fladdal). "Ei Tyrisjængje æ avdutti".

skjengjutt adj. flekket skjoldet og grenet med matte Overgange; skyfarvet. Tel. sjøngjute, sjyngete, sjaangete, Rbg. Ma.

skjepja (e) v.a. (ar), tilmaale, tildele. Dal. Jæd. "Hu æ go te s(k)jebja Høye aad Buye". "S(k)jebja Mad´n". "S(k)jebja noge te kvær". "Du maa s(k)jebja Vatne fy Vedrungjen"; Dal.; Ordsprog. G. N. skepja, tilveiebringe, tildele.

"skjepla v." A. Ndm. Østerd.

skjeppa se skipa, Skjapp, skjoppe.

Skjer (e') n. 1) Plovskjær. Rom. og Vestfold: Sjær. 2) = Aks, paa Naver. Hall. 3) Nøglekam. NGbr.

Skjer (e') f. (Fl. ar), Sted hvor der skjæres, især Tørv. Shl. (Ene), Ryf. (Skjold). "Tor(v)skjer". Skjør f. d. s. Skjold.

Skjer n. 1) = Skjer f. Sogn (Vik), Sfj. (YDale). "Torvskjer" n. 2) Skaar; f. Eks. af Kniv i Bord. Vald.

"Skjer (e') n." A. Se Heimskjer. "3)". A. Tel.




"skjera v.a. skjære". A. Infin. skær(r)a (haardt K), Namd. (Namsos, Kolvereid, Leka, Nærøy og fl.), SHelg. (Bind.; og sj.), Innh. (Sparbu); skara Namd. (Namsos, Nærøy); skaaraa Innh. (Mosvik); skjara Namd. (Namsos, Overhalla); skjaaraa Innh.; skjøraa og skjörö Strinda (som gjörö < gera). Præsens: skeer (haardt K), Namd. Innh. SHelg. (Bindal); se gala, skaka. – "Skjæra attpaa", gjengjælde i Ord, retorkvere; Vald. "Skjæra neepaa", skjælde; Jæd. "Skjæra Tæⁱnnom"; Gbr.

"Skjera f. Segel". A. Sjeero Gbr.; Sjøro Vald. (VSlidre), er krummere end Sigd, se d.; Sjyru Totn; Skjyre Romsd.; Sjiru NSMaal. Odal; Sjuru Oslo.

Skjera (e') f. Skaar med et skarpt Redskab, Skramme. Hall.: Sjæru.

Skjerand f. et Slags And. Smaal.: -aan.

Skjerauka n. "Auka" el. langstrakt Grunding af fast Bjerg (Bode) som ved Lavvande ligger tør. SHelg. (Bindal, Brønnøy). S(k)jeriauka SHelg. (Vik). S(k)jerauke m. d. s. Helg. (Nesne). Se Auka, Auke.

skjerd adj. om Maanen: halv; vel eg.: ikke fuld, beklippet; til skjerda, halvskjerd. Nfj. (Innvik): skjær´e.

"skjerda v.a. formindske". A. s(k)jæle, Smaal. og fl. "s(k)jæl' (og s(k)jeel') 'taa Buskapa", formindske B. Innh. (Stod), STrondh. "skjerdast v.n." A. s(k)jælas, Smaal. og fl. 2) gjøre en Ting utjenlig for sit Øiemed ved at borttage noget af den; forspilde. Rom. Gbr. "Du maa itte sjæle Buksevæmmele, der ær bare te eitt Par Bukser". "Dæ æ burtskjæ(l)t", NGbr. 3) spilde, øde. Vestfold: sjøle.

Skjerda f. 1) stort Skaar el. Indsnit. Vald. (ØSlidre). "Ai dugele Sjæle". 2) ikke fuld Udnytten af en Ting; Øden; Spilde; se skjerda 2). Rom. Ringerike. "D'ær Sjæle aa bruke denna lange Stokkn her som en stuttere kann gjøra dæ"; Ringerike. 3) Formindskelse; Udrøihed. Smaal. "Dæ vart inte (itte) stoor Sjæla a dæ".

skjerden adj. spildsom = skjerdsam; særlig: forspildende noget større ved en liden Formindskelse. Gbr.: sjæle(n); Hall.: sjølin.

Skjerding f. det at skjerda: Øden, Spilde osv. Hall. "Burtsjøling".

"Skjerding m. Kjedel krog". A. S(k)jæring, Jæd. Vang i Vald. og m. fl. Sjæling, Stjør. Totn og m. fl. Sjøling, Hall. Vald. (Slidre, Aurdal). 2) lang uheldig formet slap og svag Person. Vald.: Sjøling; "Danglesjøling". – Skjer(d)ingekjepp m. = Randaas. Nfj. – S(k)jælingtre n. d. s. Stjør. – S(k)jælingjarn n. d. s. af Jern. Stjør. – Skjer(d)ingelag n. Sdm. (Ulvstein). – Skjer(d)ingelakk n. 1) = S-lag; se Lakk. 2) et spidsvinklet Udklip til Mærke i Faareøret. Shl.

"skjerdsam adj." A. Ndm.: skjær- og skjæl-.

Skjergras n. et stort Skovgræs. Ma. (Bj.).

Skjergrov (e',o') f. Hul hvoraf Tørv er skaaret op = Torvgrov, G. N. torfgröf. Rog.

skerja v.a. (ar), 1) klippe et Dyr i Øret eller andensteds og hælde det udflydte Blod i dets Mund; en Kuur. VAgder, Jæd. "Sjerja Hest´n, Söu´n". 2) "skerja Tænn´a(r)", skjære Tænder. Sæt. Rbg. (Honnes), Ma. (Øvrebø, Finnsland, Bjelland, Grindeim).

"skjerja v.n. (ar)." A. 2) frembringe Adsplittelse, frembringe Huller i et Dække. Ryf. (Vass, Nærstrand). "Rev´n skerja i Smalaflokkn". "Dæ skerja i Snø´n". Til Skjer. 3) mindskes. Hard. For skjerda?

skjerja adj. splittet ved Tøveir, om Sneedækket. Ryf. og fl. "Snø´n æ skjerja".

skjerja og skjergja v.n. (ar), lee høit og skrigende, ikke fuldt saa grovt som grenja. Tel. Sæt. "Han sjerjar o lær". "Herje o sjerje"; se hergja, skjegra. – Skerjelaatt m. skrigende Latter. Sæt. – skjerjeleg adj. som har den Slags Latter. Agder.

Skjerjagard m. = Skjergard. Shl.