Utredning om abortlovgivningen i Norge



Yüklə 53,41 Kb.
tarix29.12.2016
ölçüsü53,41 Kb.

Utredning om abortlovgivningen i Norge


Norges kristelige legeforenings etikkutvalg 15. februar 2013
Torbjørn Folstad (leder)

Ingrid Marie Hardang



Morten Magelssen

Sammendrag


Mange nordmenn er kritisk til gjeldende abortlov, men aksepterer den i mangel av alternativer. Vi gjør her rede for prinsippene for en alternativ abortlov som i større grad ivaretar fosterets rett til liv. Vi påviser åtte problemer med dagens lov, som vårt lovforslag til en viss grad unngår eller avhjelper. Vi argumenterer for at også en prinsipiell abortmotstander bør kunne gi sin tilslutning til vårt forslag som et akseptabelt kompromiss.
Det tradisjonelle kristne synet på provosert abort er at det i de fleste tilfeller er moralsk galt. Dette begrunnes i fosterets store verdi som et menneske skapt av Gud. Hvis abort er moralsk akseptabelt, er det kun i helt spesielle unntakstilfeller, slik som direkte fare for mors liv. Mange kristne mener også at abort kan forsvares etter voldtekt og incest – selv om noen vil mene at det mest moralsk høyverdige er å fullføre svangerskapet også i slike situasjoner.

  • Hovedpunkter i Lov om svangerskapsavbrudd (Abortloven; vedtatt 1975, endringer 1978, ikrafttredelse 1979)




    • Selvbestemt abort uavhengig av grunn til og med 12. uke

    • Nemndbehandling etter uke 12

    • Uke 12–18: abort tillatt hvis:

      • “urimelig belastning” for fysisk eller psykisk helse

      • vanskelig livssituasjon

      • risiko for alvorlig sykdom hos barnet

      • voldtekt, incest

      • den gravide er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet

    • Etter uke 18: abort kun ved “særlig tungtveiende grunner”

    • Abort etter levedyktighet kun hvis “overhengende fare for kvinnens liv eller helse”

    • Abort som ikke er i tråd med lovens kriterier straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder

    • Den gravide har rett til informasjon og veiledning




Åtte problemer med dagens abortlov


I en ideell verden skulle det ikke være noe ønske om abort, og det skulle heller ikke være behov for noen lov for å regulere en slik virksomhet. Men så lenge abort er en del av den norske virkeligheten, er en lovregulering i en eller annen form nødvendig. Denne utredningen forsøker å finne frem til en mulig kristen respons på den gjeldende abortloven. Kunne vi hatt en bedre lov? Og på hvilken måte kunne den vært bedre? For å svare på dette har vi identifisert åtte problemer med den gjeldende norske abortloven:


  • Abortloven tillegger ikke fosteret noen rett til liv, og rettferdiggjør dermed at 15.000 liv årlig endes på fosterstadiet ved menneskers inngripen.

  • Fosteret tillegges heller ingen moralsk verdi, iallfall ikke før uke 12. Etter uke 12 får fosteret i praksis et gradvis økende rettsvern, men loven sier ikke noe eksplisitt om dets moralske verdi.

  • Dette innebærer igjen at menneskeliv som sådan blir gradert i verdi. Dette impliseres også av at fostre med sykdommer tillates abortert sent i svangerskapet. Dette truer andre sårbare grupper i vårt samfunn.

  • Loven gir ingen rett til å fullføre et svangerskap. En slik rett er viktig for eksempel hvis den gravide opplever press fra andre, særlig barnefar eller familiemedlemmer, men også fra helsepersonell i tilfeller der det er påvist sykdomstilstander hos fosteret.

  • Gjennom loven kommuniserer staten at abort er moralsk akseptabelt og at fosterets verdi er lav.

  • Loven gjør at hver kvinne med et uønsket svangerskap må ta et valg om abort eller ikke. Dette valget er ikke et gode. Tvert om er adgangen til et uetisk handlingsalternativ et onde, som hvis valgt skader personens moralske integritet. Loven fratar også omgivelsene (pårørende, samfunnet) deres rettmessige del av ansvaret for fosterets liv.

  • Abortloven skaper presedens i andre bioetiske spørsmål. Spesielt gjelder det etiske spørsmål ved livets begynnelse. Eksempelvis er det vanskelig å forby forskning på befruktede egg så lenge mer utviklede menneskeliv tillates abortert.

  • Utsiktene til enten å måtte utføre abort eller ta den belastningen det er å reservere seg, gjør at leger med moralske innvendinger mot abort sjeldnere søker seg spesialisering i gynekologi. Dette kan gi en viss etisk ensretting i fagmiljøet



Tiden er moden for å vurdere abortloven på nytt


Det er problematiske sider ved dagens abortlov som tilsier en gjennomgang, men det er også ytre omstendigheter som taler for at man vurderer den på nytt. Abortloven ble til i en kontekst som på mange måter var preget av det ekstreme. Det var sterke prinsipper som stod mot hverandre. Det var kvinne-undertrykkelse mot fosterdrap, men også kommunisme mot kapitalisme, atomvåpen mot fred, fri kjærlighet mot bedehuskontroll, hasjbruk mot avholdsbevegelse, provoserende ateisme mot dogmatisk tro, ny tid mot gammel tid. Perioden fra slutten av sekstitallet til begynnelsen av åttitallet var preget av brytning og store motsetninger. Det er vel heller ikke feil å hevde at det i denne perioden var mindre plass til avveininger, nyanser og kompromisser. Nå er det ekstreme politiske engasjementet sjeldnere, ja ofte er det ikke noe engasjement i det hele tatt. Ekstreme holdninger blir i langt større grad kalt ekstreme, og er skjøvet ut av et politisk landskap der partiene har konvergert mot sentrum. Det er tillatelig for en KrF-politiker å ta et glass vin og en sigar, slik det også er blitt tillatelig for en kvinne på venstresiden å lufte tvil angående abort.

Loven om selvbestemt abort ble på 70-tallet kjempet frem som en kvinnesak, og kvinnen hadde jo også en sak å kjempe på 70-tallet. Selv om det fortsatt er færre kvinner enn menn i toppstillinger og styrer i private bedrifter, må man kunne si at kvinnesaken for en stor del er ferdig kjempet. Noen engasjerer seg fortsatt, men sakene som trekkes frem angår ikke tilstrekkelig mange til at det blir en bevegelse ut av det.

I 1975 gikk 30.479 norske barn i barnehage, mens antallet i år 2000 var 195.144. Bare 40 % av barnehagebarna i 1975 var i barnehagen mer enn 31 timer i uken. Det er blitt enklere og mer naturlig for kvinner å ha fulltidsjobb. I 1977 ble svangerskapspermisjonen økt fra 12 uker til 18 uker betalt permisjon. Man kunne ta permisjon ett år, men uten lønn. Fra 2011 får yrkesaktive full lønn i 47 uker. Engangsstønaden er kr 35.263.

Man kan alltid diskutere om offentlige støtteordninger er bra nok, og i hvilken grad enslige kvinner og par selv skal ta den økonomiske belastningen ved å få barn. Vi mener imidlertid at de samfunnsmessige endringene fra 70-tallet har gjort det langt enklere for kvinner å beholde et barn selv om svangerskapet i utgangspunktet var uønsket. Rettighetene overfor arbeidsplass og karriereløp er styrket, den økonomiske kompensasjonen er bedret, i parforhold tar mennene en større del av ansvaret for barna, og det er mer sosialt akseptert å få barn utenfor ekteskap. Dette bør få oss til å se på abortloven i et nytt lys. Det at debattklimaet generelt har blitt mildere, kan kanskje tillate en nyansert dialog.



Bør vi ønske oss en svært restriktiv abortlov?


Hvordan kan en ny abortlov unngå de største problemene som hefter ved dagens lov? Kan vi, med utgangspunkt i det tradisjonelle kristne synet på abort, komme med realistiske forbedringer? Mange har foreslått at kristne bør arbeide for en svært restriktiv abortlov. Med dette mener vi en abortlov som forbyr abort i alle situasjoner med svært få unntak, og der overtredelse er knyttet til streng straff for kvinnen og/eller den som utfører inngrepet. Logikken er at landets lover er til for å beskytte menneskerettighetene, og spesielt de aller mest grunnleggende. Retten til liv er den mest grunnleggende menneskerettigheten. Følgelig må lovverket alltid beskytte retten til liv. Videre, siden fosteret også har rett til liv, må lovverket også beskytte fosterets rett til liv. Dette ser ut til å fordre en svært restriktiv abortlov.

Verden er imidlertid ofte komplisert, og svært få vil ønske en abortlov som også forbyr abort ved fare for mors liv, voldtekt og incest. Men hvis man åpner for unntak fra abortforbudet, har man i grunnen forlatt prinsippet om uinnskrenket rett til liv fra unnfangelse. Da er man inne på en vekting av ulike argumenter, og man gir aksept for at det i noen tilfeller oppleves som for belastende for en kvinne å kunne bære frem et barn. Dette kommer vi tilbake til senere. Argumentet for en svært restriktiv abortlov kan derfor omformes, slik at det åpnes for at fosterets moralske rett til liv overstyres når svært vektige hensyn tilsier det.

Det er sterke argumenter som taler mot en svært restriktiv abortlov: En slik lov vil ha negative konsekvenser i form av flere utrygge aborter og redusert respekt for loven; og det er slett ikke sikkert at den ville føre til vesentlig færre aborter (les mer om dette i tillegg A).

Negative konsekvenser av en svært restriktiv abortlov


En svært restriktiv abortlov ville være i utakt med de moralske oppfatningene til et flertall av nordmenn. 76 % av nordmenn er tilhengere av selvbestemt abort.1 Hvis vi fikk en svært restriktiv abortlov uten at folks oppfatninger først hadde endret seg, ville loven derfor blitt oppfattet som urettferdig av svært mange. Det er vanskelig å se for seg at en restriktiv lov i seg selv skulle påvirke uønsket gravides ønske om å ta abort i særlig grad. Uønsket gravide opplever seg ofte å være i en nødssituasjon. Den restriktive loven ville derfor ført til at svært mange uønsket gravide ville forsøke å omgå lovforbudet, ved enten å skaffe seg abort hos ulovlige tilbydere i Norge, eller ved å dra til våre naboland. En konsekvens av det første kunne være at abortene ble utført på medisinsk uforsvarlig vis, med medisinske komplikasjoner for kvinnene til følge.

En slik restriktiv abortlov som er helt i utakt med folkemeningen, ville også føre til mindre respekt for lover generelt. Og disse konsekvensene belyser noen generelle poenger om forholdet mellom loven og folkemeningen eller allmennmoralen: Hvis det blir stor avstand mellom loven og allmennmoralen, vil folket miste respekt for loven. Lovene former våre holdninger og handlinger, men mest når vi selv anser lovene for å være fornuftige og gode – når vi anser dem som eksterne uttrykk for vår interne moral. Eksempelvis kan et forbud mot kjøp av seksuelle tjenester være en hjelp til å leve rett for personer som fristes av slike handlinger; det at handlingen er forbudt, kan være tungen på vektskålen som gjør at de avstår fra den (“loven er en lærer”). Men for en person som ikke ser kjøp av seksuelle tjenester som noe moralsk galt, gjenstår bare lovens “eksterne påvirkningsevne” gjennom trusselen om straff. For slike personer har det å bryte loven en “kostnad”, som utgjøres av sannsynligheten for straff og tap av sosial anseelse og posisjon. Det er et åpent spørsmål i hvert tilfelle om personen finner denne “kostnaden” akseptabel, og i så fall utfører handlingen på tross av at den er forbudt.

En svært restriktiv abortlov ville være uhyre vanskelig å håndheve. Såvidt vi vet har ingen land med restriktive abortlover noen gang håndhevet disse effektivt. Hvis loven ikke håndheves, blir den ikke respektert, og “kostnaden” ved å omgå den blir liten.

Det er også et annet interessant moment i spørsmålet om manglende håndhevelse. Et av problemene ved dagens abortlov er svakt rettsvern for mennesker i starten av livet. Med rettsvern mener vi de rettigheter man som foster har etter lovverket. En restriktiv lov vil tilkjenne fosteret full rett til liv på papiret, men hva skal man tenke om denne rettigheten hvis loven ikke følges opp? Det er her begrepet faktisk vern kommer inn. Begrepet rommer alt det samfunnet og staten gjør for å øke mulighetene for mennesker i den tidlige fasen i livet. For Norges del kan man her nevne svangerskapsomsorgen, sosiale og økonomiske støtteordninger, helsetiltak og ulike pedagogiske tiltak for barn. Dette er ordninger som koster samfunnet et stort kronebeløp, men som er med på å øke mulighetene for at et gitt foster skal få leve opp og få et godt liv.

En restriktiv abortlov som ikke håndheves, kan godt være en del av et system som gir et dårligere faktisk vern siden abort alltid vil være tilgjengelig. Signalet som sendes ut ved en slik lov kan også tolkes som en toing av hender og en likegyldighet overfor mennesker i første fase av livet. En ny abortlov må etter vårt syn inngå i en omfattende pakke juridiske og andre tiltak, som i sum styrker fosterets faktiske vern.

Fører restriktive abortlover til færre aborter?


Det har nylig kommet en grundig forskningsrapport som har undersøkt effekten av restriktive abortlover globalt.2 Forskerne fant noe lavere forekomst av abort hos kvinner som bor i regioner med liberale (i motsetning til restriktive) abortlover. Men dette er ikke i seg selv nok til å bevise at restriktive abortlover ikke virker etter intensjonen. For forskerne har påvist en korrelasjon, ikke en årsakssammenheng. Land med restriktive abortlover har ofte samtidig dårlig tilgang på prevensjon, noe som igjen er assosiert med flere aborter. Forskningen kan med andre ord ikke si med sikkerhet, slik noen norske kommentatorer har påstått, at det å innføre en restriktiv abortlov i et rikt, vestlig land som Norge, ikke vil ha innvirkning på aborttallene. Det er vel neppe sannsynlig at det vil komme sikker forskning på dette området med det første, så man må inntil videre konkludere med at man ikke vet hvilken effekt loven har for aborttallene.

Idealer og realiteter – en begrunnet konklusjon


Forholdet mellom etikk og jus er komplisert. Det er ikke slik at alt som er galt, er ulovlig. I enda mindre grad er det gode påbudt. Jusen har begrenset mulighet til å påtvinge folk holdninger og handlinger. En juridisk behandling av abortspørsmålet må ta inn over seg andre faktorer enn den etiske behandlingen. Idealet settes av etikken, og vi mener det blir galt å gi opp idealet. Men vi kan peke på idealet samtidig som vi arbeider for et mer realistisk juridisk kompromiss. Idealet er, etter vår mening, ikke først og fremst en restriktiv lov, men et samfunn, et moralsk klima, der abort anerkjennes for det store moralske problemet det er, og der abort ikke anses som et aktuelt handlingsalternativ av de aller fleste. Så idealet er ikke å gjøre abort ulovlig, men å gjøre det utenkelig, slik det engelskspråklige slagordet sier. Men i en situasjon der abort er utenkelig for de aller fleste, kan en restriktiv lov ha sin plass. For her ville loven nettopp være i takt med allmennmoralen, og den ville derfor kunne ha en positiv oppdragende og holdnings- og handlingspåvirkende kraft.

Vi mener at det å innføre en svært restriktiv abortlov i Norge i dag, ville gi rettferdighet for fosteret på papiret, men ikke i praksis – et juridisk rettsvern, men ikke et faktisk vern. I tillegg ville det kommet en rekke alvorlige negative følger, som beskrevet over. Vårt forslag er derfor en kompromisslov som er beheftet med færrest mulig av problemene ved den nåværende loven. For at et kompromiss skal være etisk akseptabelt for en prinsipiell abortmotstander, er det viktig at kompromisset også fremstilles som nettopp et kompromiss, og ikke som et ideal. Skal man som prinsipiell abortmotstander kunne støtte lovendringen, må det heller ikke innebære liberalisering (i betydningen redusert rettsvern for fosteret) på noe punkt.




Et kompromiss tilpasset dagens Norge


Vi har argumentert for at vi bør peke på idealet, men samtidig konsentrere kreftene om et oppnåelig kompromiss med den norske virkeligheten. Dette er ingen kapitulasjon; det er svært mye som kan oppnås også ved en nøye konstruert kompromiss-lov. Husk de åtte negative følgene av dagens lov som vi så på innledningsvis. Utfordringen blir nå å skissere en lov som unngår flest mulig av disse negative følgene.



  • En skisse til en ny abortlov




    • Ny formålsparagraf: Samfunnet anerkjenner abort som et etisk dilemma, og at fosteret har en moralsk rett til liv. Loven skal medvirke til å redusere antallet aborter, og beskytte gravide kvinner.

    • Selvbestemt abort fjernes, og erstattes med et regelverk som er likt fra svangerskapets begynnelse og frem til og med uke 18. Abort er ingen rettighet, men er tillatt gitt at kriteriene er oppfylt.

    • Abort er forbudt med mindre ett eller flere kriterier er oppfylt:

      1. utålelig belastning for fysisk eller psykisk helse (litt annen ordlyd som innebærer en viss innstramming sammenlignet med dagens lov)

      2. voldtekt, incest (som i dagens lov)

      3. den gravide er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet (som i dagens lov)

    (vanskelig livssituasjon og risiko for alvorlig sykdom hos barnet tas ut som selvstendige kriterier)

    • At et kriterium er oppfylt, bekreftes av kvinnen selv ved utfylling av et skjema for abortbegjæring. At kriteriene er oppfylt, attesteres ikke av lege, og etterprøves ikke av noen nemnd.

    • Etter uke 18 er abort tillatt kun ved reell fare for mors liv. Dette må bekreftes av en lege og dokumenteres og begrunnes i journal. Beslutningen etterprøves ikke.

    • Det innføres obligatorisk rådgivning ved kriterium 1 (unntatt er gravide der lege har attestert at abort er nødvendig for å redde mors liv. Også de som rådgivningen ikke er obligatorisk for, bør ha tilbud om rådgivning). Rådgivningen har som eksplisitt formål å redusere antall aborter, ved å gi abortsøkende kvinner:

    1. Grundig informasjon om sosiale og økonomiske støttetiltak ved svangerskap og fødsel

    2. Veiledning i beslutningsprosessen om abort. Denne skal ikke være moraliserende, men realistisk.

    Rådgivningen kan utføres av lege (dog ikke den som utfører /er ansvarlig for abortprosedyren), eller av offentlig godkjent rådgivningsinstans. Den gravide bør oppfordres til å invitere fosterets far med i rådgivningen.

    • Loven skal gi en rett til å fullføre svangerskapet

    • En viss egenbetaling innføres for indikasjon 1.

Stikkordene for vårt forslag til ny lov er formålsparagraf og rådgivning som eksplisitt anerkjenner det moralsk problematiske ved abort, og gir uttrykk for at staten og samfunnet har en interesse i å redusere antallet aborter; skjerping av indikasjonene for abort; fjerning av det mye kritiserte nemndsystemet; ansvarliggjøring av den gravide som moralsk aktør, og beslutningsstøtte gjennom den obligatoriske rådgivningen.



Fordeler ved vårt forslag til ny abortlov


Ethvert lovforslag vil ha fordeler og ulemper, inkludert utilsiktede bivirkninger. De sistnevnte er ikke alltid mulig å forutse på forhånd. Når det gjelder fordeler, fremhever vårt lovforslag eksplisitt fosterets rett til liv, og abort som et moralsk dilemma. Implisitt tillegges også fosteret moralsk verdi, og dét allerede fra svangerskapets start. Slik unngår man å gradere menneskeliv etter egenskaper (her: utviklingstrinn).3 Alt det nevnte gjør at loven ikke skaper uheldig presedens for andre biopolitiske beslutninger ved livets begynnelse: abort blir sett på som en ulykkelig hendelse, som må tillates som en dyd av politisk nødvendighet; ikke som en moralsk nøytral handling som kan skape presedens for å ringeakte tidlig menneskeliv i andre sammenhenger. Videre gir loven en rett til å fullføre svangerskapet. Det hyppig kritiserte nemndsystemet, som har vist seg å medføre regional forskjellsbehandling, fjernes helt.

Sammenholdt med de nevnte uheldige konsekvensene av dagens abortlov, ser vi at vårt forslag går langt i å redusere eller fjerne de aller fleste av disse. Tre står igjen: Hver uønsket gravid kvinne må fortsatt ta et valg om abort eller ikke, et valg man ikke har godt av å få, og et valg som fritar omgivelsene fra noe av ansvaret for fosterets liv og velferd. Man kan ikke si med sikkerhet at loven vil redusere antallet aborter. Problemet med at gynekologi-faget blir mindre attraktivt for leger som har moralske kvaler med abort, består.



Mulige effekter av lovforslaget


En lov har alene en viss, men begrenset påvirkningskraft på atferd. Denne påvirkningen stiger når loven gir uttrykk for en moral borgerne identifiserer seg med. Og vår foreslåtte nye lov uttrykker ikke en “moralsk fordømmelse” av abort, noe få nordmenn ville akseptere, men anerkjenner snarere abort som et moralsk problem, en beslutning der et betydelig tap er involvert, og et valg som det aldri skal tas lett på. Selve beslutningen overlates til kvinnen, men lovgivende myndighet taler i større grad enn i dag fosterets sak. Vi tror dette er et syn på abort som vil finne gjenklang hos mange nordmenn. Og det er nettopp derfor loven kan ha kraft, ved at den spiller på lag med de moralske motforestillingene mot abort som allerede finnes i befolkningen. Vi tror også at loven vil ha en virkning over lang tid ved å forme nye generasjoners holdninger til abort.

I Tyskland praktiseres obligatorisk rådgivning. I en studie var 82,5% av kvinner fornøyd med rådgivningsprosessen fordi de opplevde seg forstått og akseptert.4 Av ‘conflicted pregnancies’ som endte med at den gravide fullførte svangerskapet, tilskrev 1/3 medvirkning fra rådgivningen til denne beslutningen. I Frankrike, som også praktiserer rådgivning, utgjør ”konfliktsvangerskap” der den gravide endte med å fullføre svangerskapet så mye som 5–10% av alle som kommer til rådgivning.



Potensielle ulemper ved vårt forslag til ny abortlov


Loven innebærer i utgangspunktet strengere kriterier for å få utført provosert abort. Vi tror likevel ikke at dette vil føre til flere utrygge aborter. Den abortsøkende skal selv vurdere om hun fyller kriteriene for abort, og forslaget innebærer bare en sterkere appell til kvinnens samvittighet om å vurdere sin egen og fosterets situasjon grundig. Hvorvidt kriteriene er oppfylt, etterprøves ikke. Siden det vil være lett å få abort selv om lovens krav ikke egentlig er oppfylt, kunne det tenkes å føre til mindre respekt for loven. Vi mener imidlertid at lovforslaget slik det er formulert i større grad gir uttrykk for en erkjennelse av jusens manglende mulighet til å granske den enkeltes samvittighet, enn en manglende vilje til å følge opp en sanksjonert lov.

En annen ulempe er den begrensede effekten loven kan antas å ha på aborttallene. Men vi har argumentert for at vårt lovforslag, og en moderat reduksjon i aborttallene, kanskje er det beste man kan ha håp om å oppnå i dagens politiske og moralske klima. En abortmotstander kunne frykte at lovforslaget innebærer en de facto liberalisering for uke 12 til 18; her går man fra å kreve vurdering av om kriteriene er oppfylt ved en tredjepart, en nemnd, til å la den gravide selv vurdere om kriteriene er oppfylt. Til dette er det å si at dagens nemndsystem er svært liberalt og tolker de upresise kriteriene deretter; i 2011 ble kun 65 av 707 søknader om abort i uke 12–18 avslått av primærnemndene, mens kun 13 av 29 ble avslått i klagenemnda.5 Nemndene er i praksis knapt noen barriere mot å få utført abort. Siden våre kriterier for abort er strengere enn gjeldende kriterier for uke 12-18, innebærer vårt forslag ingen reell liberalisering jevnført med dagens lov og praksis.

Man kunne også frykte en forskyvning av mange aborter til et senere tidspunkt i mangel av en grense ved 12 uker. Prinsipielt sett er en abort utført i uke 13 verken bedre eller verre enn en abort i uke 12, men svært sene aborter vil kunne innebære en større belastning for kvinnen og helsepersonell. Imidlertid er det ønskelig fra et medisinsk perspektiv å utføre aborten så tidlig som mulig, slik at man kan unngå kirurgisk abort. Dette vil også være i kvinnenes interesse. Hvilke faktiske konsekvenser vårt forslag vil få for hvilke tidspunkt aborter blir utført på, vet vi ikke.

Obligatorisk rådgivning med det eksplisitte formål å beskytte fosteret vil av noen kunne oppleves som indirekte moralsk fordømmelse av et valg om abort. Da det i 1982–83 var forslag om obligatorisk rådgivning for abortsøkende, avviste Georg Apenes dette som “tvungen moralsk opprustning”. Til dette vil vi si at abort er et moralsk høyst problematisk valg, og at det ikke er noe galt i at samfunnet formidler det store moralske alvoret i beslutningen. Vi mener det også er legitimt at myndighetene etter å ha brukt store summer for å gjøre situasjonen rundt en barnefødsel så gunstig som mulig for kvinne og barn, også sikrer seg at den abortsøkende kvinnen vet om disse mulighetene før hun tar et valg myndighetene i utgangspunktet ikke ønsker. De som ser abort som moralsk uproblematisk, og som dermed ville ha liten nytte av rådgivningen, er uansett en minoritet, og er ikke i målgruppen for den brede konsensusen vi ville ønske for vårt kompromissforslag.

Like fullt er det en viktig utfordring å konstruere rammene for rådgivningsfunksjonen slik at den fyller intensjonen, og oppleves som meningsfull og akseptabel av kvinnene som bruker den. Rådgivningen er ikke ment å formidle moraliserende fordømmelse, men skal være en reell beslutningsstøtte og hjelp.

Kan kristne gå inn for en kompromisslov?


Det er et spørsmål hvorvidt en prinsipiell kristen abortmotstander aktivt kan gå inn for et lovforslag av den typen vi skisserer, som jo åpner for juridisk adgang til abort i mange tilfeller der kristne vil mene det er moralsk uakseptabelt. Vi mener det å fremme denne loven i dagens Norge vil være moralsk akseptabelt, for politikerens intensjon vil ikke være å åpne for abort i tråd med lovens kriterier, men å styrke fosterets vern. Å fremme lovforslaget innebærer ikke aksept av abort. Viktig er det også at forslaget ikke på noe punkt innebærer en liberalisering, som vi var inne på over. Samtidig må politikeren også fremholde hva idealet er, som beskrevet over, og at det aktuelle forslaget ikke er i tråd med idealet, men er et kompromiss. Hvis politikeren ikke også formidler hva idealet er, vil kompromissforslaget fremstå som noe politikeren omfavner helt og fullt. Dette vil igjen fremstå som en bagatellisering av det moralske alvoret ved abort.

Problemer med nemndsbehandling


I tiden før den gjeldende norske abortloven ble vedtatt, måtte alle aborter behandles i en nemnd. Nemnden skulle avgjøre om vilkårene for å få tilgang til abort var tilstede. En slik gjennomgang hadde nok en viss begrensende funksjon på antall aborter ved å nekte abort der vilkårene åpenbart ikke var tilstede. I tillegg fungerte nok nemndbehandling i seg selv som en skranke for den abortsøkende da det å møte for en nemnd av mange ble opplevd som dypt krenkende. Man tar neppe for hardt i om man hevder at nemndene var en stor del av årsaken til den store motstanden mot den daværende abortloven.

Hvorfor kan ikke en ny, restriktiv abortlov gjeninnføre nemndene, men med enkelte modifikasjoner? Kan man ikke imøtekomme anklagene mot nemndene uten å forkaste hele nemndsystemet? For å svare på dette må vi se nærmere på hva man på 70-tallet mente var galt med nemndene: For det første var det som nevnt nedverdigende å få sine moralske vurderinger etterprøvet av representanter for myndighetene. For det andre inneholdt disse vurderingene en stor grad av skjønn som bidro både til mange tilfeldige avgjørelser og til store ulikheter nemndene i mellom. De samme anklagene har blitt rettet mot dagens nemnder, men problemet er kvantitativt langt mindre siden de kun behandler abortsøknader etter tolvte uke.

Det nedverdigende i en nemndbehandling kan relateres både til opptredenen til personene som sitter i nemnda og til det faktum at andre mennesker får myndighet til å etterprøve et valg som oppfattes som dypt personlig og privat. På 70-tallet var samfunnet et annet, og myndigheter og leger i særdeleshet, hadde en helt annen og mer patriarkalsk holdning til de abortsøkende. I en nemndsituasjon er det ikke vanskelig å se for seg at en voksen, men sårbar kvinne, opplevde dette som å bli behandlet som et barn, og dermed som en krenkelse. Mye har skjedd siden 70-tallet, både når det gjelder likestilling, pasientrettigheter og den allmenne oppfatningen av abort. Sannsynligvis ville nemnder nå behandle kvinnen med større respekt. Vi har imidlertid fått langt mindre aksept for myndighetenes inngripen i spørsmål som er med å definere vår person. Særlig blir dette utålelig når det må brukes så stor grad av skjønn i hver enkeltsak. Det er vanskelig å se for seg at ikke dette skulle oppleves krenkende selv om nemndmedlemmene utviste all verdens varme og vennlighet.

Når det er sagt, er det også et uavklart spørsmål i hvilken grad en nemnd virkelig har mulighet til å etterprøve kvinnens opplysninger om sin situasjon, og om et eventuelt svangerskap ville kunne gi stor belastning på hennes psykiske helse. Også i spørsmålet om voldtekt, ville et krav om bevis eller endatil en anmeldelse falle helt urimelig. Nemnden ville neppe kunne tilsidesette kvinnens egne opplysninger på disse punktene. Empiriske tall støtter denne oppfatningen da nemndene vi har i dag nekter svært få kvinner en abort etter tolvte uke (se over).

I lovforslaget som er beskrevet ovenfor har vi gått helt bort fra nemndbehandling. Det er sider ved nemndbehandling som med nødvendighet må oppfattes krenkende, og det er ytterst tvilsomt om nemndene har noen funksjon. Vilkårene for lovlig abort strammes inn, men det blir altså opp til kvinnen selv å vurdere om vilkårene er oppfylt.

Tilhørende politiske forslag


Tiltak på andre samfunnsområder kan tenkes å ha vel så stor effekt på abortpraksisen som en lovendring alene – de bidrar sterkt til å gi fosteret et faktisk vern. Parallelt med en innskjerping av loven er slike tiltak helt nødvendig for å gi lovendringen legitimitet. Mener man at fosteret har menneskeverd som slås fast i loven, må politikken ellers også gjenspeile dette. 1) Det bør legges til rette for adopsjon av barn som fødes etter uønskede svangerskap, og det bør legges til rette for en offentlig samtale om slik adopsjon, der det fremheves at dette ikke bør være tabu, men et alternativ til abort som moralsk langt er å foretrekke (se tillegg B til slutt i dokumentet). 2) Engangsstønaden til nybakte foreldre som ikke har opparbeidet rett til foreldrepenger, bør økes kraftig. Slik det er i dag er utsiktene til dårlig økonomi ofte en faktor som leder til beslutninger om abort. 3) Gratis prevensjon er et tiltak som kanskje kan redusere uønskede svangerskap. 4) Fosterdiagnostikk som ikke har positive dokumenterte helsegevinst for mor eller foster, men utføres med tanke på selektiv abort av fostre med sykdommer, bør forbys, eller i det minste tas ut av den offentlige helsetjenesten. 5) Støtteordninger og hjelpetiltak for foreldre og familier med funksjonshemmede og syke barn bør styrkes.

Videre er det et spørsmål om hva som skal gjøres med fastlegers rolle i abortprosessen. Høsten 2011 ble fastlegene fratatt sin mulighet til å reservere seg mot å henvise til abort. Hvorvidt NKLF bør gå inn for en mulighet for fastlegene til å reservere seg fra å henvise til abort, har vi ikke tatt stilling til. Denne vurderingen vil avhenge av hvilke henvisningsrutiner en ny lov ville legge opp til.


*

Tillegg A: To begrunnelser for straff og lover


Til spørsmålet om hva som rettferdiggjør at samfunnet straffer overtredelser (og forbyr dem gjennom lovverket), finnes det særlig to konkurrerende svar: Enten straffer vi som gjengjeldelse (retribusjon), eller fordi straffen har gode konsekvenser. Begge perspektivene har intuitiv appell: Ved en forbrytelse er det skjedd en skade som på en eller annen måte må gjenopprettes. Rettferdighetens likevekt er brakt ut av balanse, og den kan gjenopprettes ved at lovbryteren påføres en ulempe, en skade: straffen. Men straffen har også gode konsekvenser, slik som en avskrekkende funksjon på andre borgere. Og i tilfellet fengselsstraff holder den lovbryteren unna samfunnet for en periode, og beskytter derfor lovlydige borgere fra lovbryteren.

Vi ser nå at argumentet for en svært restriktiv abortlov gjengitt over, forutsetter et syn på loven og straffen som retribusjon. Abort-handlingen er umoralsk og derfor urettferdig; den bringer rettferdighetens likevekt ut av balanse, og dette må nødvendigvis gjenopprettes, og det gjøres ved straff. Ja, det vil være urettferdig å ikke straffe.

Men vi mener lover og straffer også må vurderes ut fra det andre perspektivet, hvilke konsekvenser de får. Og da blir begrunnelsen for en svært restriktiv lov langt mer tvilsom. For en slik lov vil i praksis ha en rekke, til dels store, negative konsekvenser.

Tillegg B: Om adopsjon som alternativ til abort



(Anonym) innenlandsadopsjon
Litt historie – basert på artikkel i Aftenposten, sommeren 2012

Årene 1918–1979 var det ca. 30.000 adopsjoner. Systemet var uoversiktlig med mange ulike aktører delvis drevet av profitt. Det var også liten kontroll med hvem som ble adoptivfamilier.

Det var forbundet med skam å være ugift mor, og mange ble utsatt for nedverdigende behandling.

5 års angrefrist på barn ble praktisert. Dvs. at man kunne søke om å få oppheve adopsjonen om det skulle vise seg at barnet hadde fysisk eller psykisk sykdom, eller levde "lastefullt eller forbrytersk liv".



Dagens situasjon

Adopsjonsloven fastslår at adopsjon kan skje når det er til barnets beste. Adopterte barn får samme status som egenfødte barn, og det er ingen angrefrist når adopsjonen først er gjennomført. Adopterte barn har rett til å bli fortalt at de er adoptert, og etter fylte 18 år har de krav på å få opplyst hvem som er biologiske foreldre.

I 2011 ble det gjennomført 491 adopsjoner i Norge hvorav 297 utenlandsadopsjoner, 148 stebarnsadopsjoner, 40 fosterbarnsadopsjoner og 6 andre adopsjoner. Sistnevnte inkluderer anonyme innenlandsadopsjoner hvorav 4 gjaldt barn under 3 år. Fra 2006 har antallet anonyme innenlandsadopsjoner ligget på 10 eller færre/år.

Foreldrenes samtykke til adopsjon kan ikke gis før to måneder etter at barnet er født. Bakgrunnen for fristen er at biologisk mor skal få tid til å komme seg tilstrekkelig etter fødselen og få tid til å overveie spørsmålet om adopsjon nøye før hun samtykker. Biologiske foreldres ønsker om adoptivforeldre eller adoptivhjem for barnet skal tillegges vekt så langt det er forenlig med hensynet til barnets beste.



Hva skjer når en kvinne henvender seg til Bufetat mtp. bortadoptering?

  1. De oppsøker kvinnen på hjemstedet for å informere om hva en adopsjon er, ev. hvilke støtteordninger som finnes for at kvinnen skal kunne beholde barnet. Reserverer også plass i beredskapshjem for barnet etter fødselen; noe alle ønsker.

  2. Etter fødselen oppsøker de kvinnen på sykehuset hvor hun da ev. også samtykker i at barnet overføres til beredsskapshjem (i motsetning til hvis Barnevernet har ansvaret)

  3. Kvinnen kan besøke barnet i beredskapshjemmet – og ta det med seg om hun ønsker.

  4. Telefoniske samtaler med kvinnen i løpet de to månedene som må gå før barnet kan bortadopteres.

  5. Hvis kvinnen bestemmer seg for adopsjon, har de en lengre samtale med henne om hva adopsjon faktisk er, om hvilke ønsker hun har for sitt barn, om hva slags familie hun ønsker for den lille osv. Dette forsøker de siden å etterkomme om mulig og dersom det er til beste for barnet.

En del av dem som i utgangspunktet hadde tenkt å adoptere bort barnet sitt, ombestemmer seg i løpet av de 2 månedene som går før samtykke til adopsjon kan gis. Hva gjelder fars medbestemmelse i adopsjonssamtykke, er dette sjelden aktuelt, for fars navn oppgis sjelden, og har han ikke del i foreldreansvaret, kan han heller ikke verken gi eller trekke tilbake et adopsjonssamtykke.



Hvilken veiledning får foreldre som vurderer å adoptere bort sitt barn?

I følge retningslinjer for "saksbehandling ved søknad om innenlands- og utenlandsadopsjon og særlig om skjønnsutøvelse ved innenlandsadopsjon" (gitt av Barne- og familiedepartementet desember 2002, revidert i mars 2009 av Barne- og likestillingsdepartementet) skal Sekretariatet for Faglig utvalg for adopsjonssaker ivareta og informere foreldrene som beskrevet ovenfor.

Det påpekes imidlertid at Sekretariatet forutsettes ikke å være et faglig rådgivningskontor hva gjelder foreldrenes valg. Dersom foreldrene trenger veiledning om hva de skal velge, skal det formidles kontakt med de rette faginstanser, for eksempel familievernkontor eller andre med spesiell klinisk kompetanse vedrørende barn og familier.

Retningslinjenes intensjon vs. praksis?

Informasjonen på Bufetat sine nettsider er ganske fyldig og Bufetat synes å gi god veiledning til dem som tar kontakt om innenlandsadopsjon. Imidlertid er det svært usikkert om helsepersonell og uønskede gravide kjenner til at det er Bufetat som er riktig instans å kontakte. Og man vet ikke i hvilken grad uønskede gravide og/eller helsepersonell har barrierer mot å ta opp adopsjon som alternativ.

Altså er det usikkert i hvilken grad kvinner som er uønsket gravide får informasjon om at adopsjon er et alternativ til abort. Hvem skal i så fall informere om dette? Fastlegen? Gynekologisk poliklinikk? Skal informasjonen ha noen praktisk nytte, må den som informerer har et minstemål av kjennskap til saksgangen. Hvem kontakter man? Sender man et skjema til noen? Man kan ikke forvente at kvinner i denne vanskelige livssituasjonen selv skal finne veien. Det finnes f.eks. ikke ett dedikert telefonnummer man kan ringe.

Andre faktorer
Samfunnets holdninger: Hvordan vil samfunnet møte kvinner som velger å bortadoptere sitt barn? Abort er akseptert og lite synlig. Bortadopsjon er ingen av delene.

Politisk dynamitt? I Helsedirektoratets dokument "Forebygging av uønsket svangerskap og abort 2010–2015– strategier for bedre seksuell helse" er ikke adopsjon nevnt med ett ord - til tross for at forebygging av abort angivelig er et prioritert område for regjeringen.



Adoptivforeldre

Antallet adopsjonsforeldre som ønsker å adoptere norskfødte er større enn antallet barn som faktisk bortadopteres. Personer som ønsker å adoptere norskfødte, søker til Bufetat (informasjon på hjemmesiden). På samme måte som for utenlandsadopsjon vurderes man av barnevernstjenesten med tanke på å bli godkjent som adoptivforeldre. De som godkjennes settes så på en liste over mulige adoptivforeldre. De som ikke tildeles barn i løpet av et år etter godkjenning, strykes fra listen, og man kan som hovedregel stå på listen kun én gang.



Hvilke barn blir bortadoptert?

Gravide kvinner i alle aldre kontakter Bufetat. Det er imidlertid en overvekt av kvinner i første halvdel av 20-årene som ender opp med å adoptere bort barnet. Usikker årsak. Svært unge (15–16 år) beholder ofte barnet selv, og oppdrar det med hjelp fra sine egne foreldre. Motivene for å adoptere bort varierer fra det som er til barnets beste til det som er til kvinnens beste.





1 Bioteknologiloven. Undersøkelse om holdninger til etiske problemstillinger. Oslo: Helsetilsynet, 2010.. http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00302/Bioteknologiloven_-_302019a.pdf


2 Sedgh S et al. (2012) Induced abortion: incidence and trends worldwide from 1995 to 2008. The Lancet; Omtalt av Inger Anne Olsen i Aftenposten,

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Strenge-abortlover-dreper-6752600.html#.TzJeqEq1cbY



3 Når forslaget skiller mellom svangerskap før og etter uke 18, er dette ment som en videreføring av dagens regelverk. Det er ikke intensjonen å signalisere at fosterets verdi er høyere når uke 18 er passert.

4 Eser A, Koch HG. Abortion and the Law. (2005). Haag: T.M.C. Asser Press, s. 287f.

5 Folkehelseinstituttet. Rapport om svangerskapsavbrudd for 2011. http://www.fhi.no/dokumenter/ee4c21686e.pdf


Yüklə 53,41 Kb.

Dostları ilə paylaş:




Verilənlər bazası müəlliflik hüququ ilə müdafiə olunur ©azkurs.org 2020
rəhbərliyinə müraciət

    Ana səhifə